Skip to content

Avgifter – bare en vane?

22. juli 2009

Vi er så vant til særavgifter at vi nesten ikke reagerer. Noen avgifter blir vi veldig forskrekket over når de plutselig rammer oss. Noen avgifter som vi betaler hele tiden vet vi knapt om, eller tenker vi ikke over. Først når en avgift heves kraftig, eller en ny avgift innføres, reagerer vi.

For ikke lenge siden bestemte regjeringen at et utvalg skulle gå igjennom avgiftene og vurdere dem. Men utvalget fikk ikke lov til å foreslå noe som ville redusere statens inntekter. Dermed ble ikke endringsforslagene så veldig spenstige. Og de ser heller ikke ut til å bli gjennomført.

Jeg lurer på hvorfor det ikke er mulig, på tvers av partigrensene, å bli enige om noen prinsipper som man kunne måle avgifter opp mot. Dermed ville du og jeg og bedriftene vite hva slags avgifter som etter hvert ville bli borte, og hva slags nye avgifter vi kunne vente oss i fremtiden. Og kanskje kunne vi få vekk noen av de mest skadelige avgiftene over tid.

Jeg synes følgende kunne være en rettesnor:

  • Alle særavgifter skal ha en klar begrunnelse ut over hensynet til å bringe penger i statskassen.
  • Begrunnelsen for avgiften må være basert på kunnskap om virkninger
  • Uheldige virkninger bør medføre at avgiften fjernes/ikke innføres
  • Avgiftsgrunnlaget bør være bredest mulig og satsen lavest mulig
  • Avgiftene bør bli mer lik det som gjelder i EU
  • Avgifter og gebyrer som er betaling for en tjeneste, skal prises ut fra hva tjenesten koster

Merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, arveavgift og toll regnes egentlig som skatt. Utenom disse betaler vi rundt 90 milliarder kroner i særavgifter hvert år. I tillegg kommer mange gebyrer. Vi kan selvsagt ikke klare oss uten alle disse inntektene – men noen av disse avgiftene har skadelige virkninger, og de burde vi enten fjerne eller legge om. Et par eksempler: Engangsavgiften på bil dreper – fordi den hindrer at vi kjører sikrere biler. Ølavgiften medfører stor grad av smugling, og bidrar sammen med noen andre avgifter sterkt til grensehandelen. Sjokoladeavgiften og avgiften på alkoholfrie drikkevarer er konkurransevridende. Og arveavgiften, som altså regnes som skatt, medfører at folk ikke har råd til å overta barndomshjemmet sitt.

Likevel virker det ikke som om folk egentlig bryr seg – er avgiftene bare blitt en akseptabel vane? 

Jeg kommer senere til å skrive litt mer om enkelte av avgiftene og hva jeg synes om dem.
I mellomtiden mottar jeg veldig gjerne tips og historier om avgiftene våre og hvordan de virker.

Friheten angripes

19. juli 2009

Det finnes alltid gode mål, og vi blir stadig minnet om problemer som bør løses. Tiltakene som foreslås for å nå målene eller løse problemene skaper imidlertid andre problemer som enten ikke er gjennomtenkt, eller verre: som man synes er uproblematiske.

Fra de siste ukers medieoppslag og blogger kan nevnes så ulike ting som kontroll av nedlasting av musikk, trafikkovervåkning, forbruksvekst(klimapolitikk), eiendomsrett og mindreåriges reiser.

Skapere av musikk har krav på betaling for sitt arbeid. Tiltaket: overvåkning av alles datatrafikk, er inngrep i personvernet. Det er også filming av alle bilførere for å redde liv i trafikken. Hermstad I FIVH mener klimapolitikken er så viktig at min og din kjøpekraft bør ned. Altså mener han at staten bør inndra mer av pengene våre, og at flere arbeidsplasser bør gå tapt. Miljøverndepartementet vil utvide fellesskapets rettigheter til friluftsliv, og foreslår sterk inngripen i eiendomsretten, i tillegg til de begrensninger som er vedtatt fra før. Huitfeldt vurderer  reiserestriksjoner for mindreårige fordi noen reiser til syden på fyllefester. 

Disse og liknende saker berører det vesentlige spørsmålet om hvilken frihet individet skal ha. 
I hvilken utstrekning skal andre mennesker – ja for staten styres av mennesker – få sette grenser for mitt liv og gripe inn i min frihet?

Dersom du spør, vil antagelig nesten alle si at de er for en politikk som gir frihet til å eie, til å skape, til å reise, til ensomhet, til fellesskap med dem man er glad i, frihet til å bestemme over egen inntekt og frihet fra overvåkning.

Eksemplene ovenfor illustrerer hvor vanskelig det er å ta vare på frihetsidealet og det enkelte menneskes rettigheter. Når vi venner oss til at staten styrer alt så bra, så aksepterer vi det ene inngrepet etter det andre i enkeltmenneskets frihet uten å tenke på det som et problem. Legg også merke til at mange av inngrepene vi aksepterer tilsynelatende ikke gjelder oss selv. Når sterk innskrenkning i eiendomsretten foreslås, er det for eksempel ikke noe problem for meg, for jeg eier ikke en slik eiendom. Ofte ser vi heller ikke konsekvensene av det som foreslås: at redusert forbruk må bety høyere skatter eller avgifter, og at jeg kanskje må miste jobben.

Sunniva Flakstad Ihle skrev i 2006 at ”et borgerlig parti jobber for en politikk som beskytter de ukrenkelige borgerrettighetene fra å bli innskrenket eller brutt. Et borgerlig parti søker etter å finne den beste balansen mellom borgeren og fellesskapet og mellom frihet og ansvar i politiske løsninger.”

Det er ikke økt demokrati å la noen mennesker få styre alle andres liv. SV mener at det er det. Mener Arbeiderpartiet det samme?

Trillebåra er overfylt

8. juli 2009

«Beskatningens kunst består i å plukke gåsen slik at man får flest mulig fjær med minst mulig hvesing.»
– Jean Baptiste Colbert, 1619-83, Ludvig 14.s finansminister.

Dersom du legger på bare litt mer i trillebåra hver dag, så greier du å løfte det utrolige. Men på ett eller annet tidspunkt klarer du bare ikke å trille den mer. Og tar du da av en del, oppdager du at du kan trille så utrolig mye fortere.

Har du ingenting i trillebåra, får du ikke flyttet noe. Er den overfylt, får du heller ikke flyttet noe. Det gjelder å finne den optimale vekten. I økonomisk teori er dette faktumet velkjent og brukt om skatter: Den Nord-Afrikanske historikeren Ibn Khaldūn skrev om det i Muqaddimah allerede i 1377, og John Meynard Keynes skrev også om hvordan mer skatt over et visst nivå ville redusere statens inntekter. Senere tegnet Arthur Laffer sin kjente kurve på en serviett for å forklare det hele for noen politikere…

Man kan med rette diskutere hvor mye myndighet og ansvar vi bør overlate til staten – og det er også et spørsmål om skatt. ” Dette er en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn om 40 milliarder mindre i skatt er realistisk eller ikke.” skriver Dag Ekelberg i Minerva (sept. 2008) Her skal jeg la det temaet ligge.

Det jeg lurer på, er om våre rødgrønne politikere mener at skatter ikke har annen virkning enn det å gi staten inntekter. Og om velferdsnivået er proporsjonalt med skatteinngangen?

For hør bare her: Til Aps landsmøte sa Hill Marta Solberg: ”Vi har prioritert velferd foran store skattelettelser….. En Frp-Høyre-regjering, med Siv Jensen som statsminister, vil prioritere store skattelettelser og dermed svekke grunnlaget for bedre velferd.”

Helga Pedersen sa: ”Sosiale forskjeller, fattigdom og utestengelser må møtes med mer rettferdig fordeling. Derfor skal vi prioritere arbeid og velferd fremfor skattelettelser til de rikeste.”

Og Jens Stoltenberg (som er økonom!) sa: ”Et eventuelt borgelig flertall vil føre til mindre penger til fellesskapet til fordel for skattelettelser til de som har mest fra før. – Når de borgelige inngår budsjettavtaler vet vi hva vi får. Da får vi usosiale skattelettelser og mindre penger til felesskapsløsningene.”

Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon av dette enn at Arbeiderpartiet mener at skatter ikke har andre virkningerenn det å skaffe staten inntekter. Og at velferdens størrelse og kvalitet er proporsjonal med disse inntektene.

Her kan det være nyttig å minne om at velferd ikke skaper inntekter. Private fortjenester er forutsetningen for offentlige skatteinntekter. Bedrifter må tjene penger for at staten skal kunne pålegge skatter. Økonomisk vekst er en nødvendig forutsetning for velferd.

Hvis jeg skaper inntekter, vil jeg gjerne beholde mest mulig av dem. Joda, jeg synes faktisk det er helt greit å betale skatt til et velfungerende fellesskap som gir meg helsetjenester, skoler veier, trygd og pensjon. Men for det første tror jeg ikke at alle skattepengene brukes veldig godt – les om det i Knut Johannesens glimrende blogg.

For det andre går det en grense. Overskrides den, vil jeg prøve å finne på lure ting. Jeg starter bedrift i utlandet i stedet for i Norge. Eller jeg flytter hovedkontoret ut. Jeg plasserer formuen min i verdier som ikke skattlegges noe særlig. Jeg tar opp mye lån, slik at formuen blir redusert og rentene kan trekkes fra.
Og hva gjør jeg som privat lønnsmottager? Jo, jeg jobber svart, og betaler svart for tjenester. Og jeg handler i Sverige. Riktignok drar jeg for å kjøpe kjøtt som ikke er dyrere her på grunn av avgifter, men jeg kjøper også øl, vin, sprit, røyk og sjokolade. Alt sammen har høyere avgifter i Norge enn i Sverige. Og så hjelper det jo også at valutakursen er til min fordel.

Alkohol- og tobakksavgiftene er jo der nettopp fordi myndighetene mener at de virker. De reduserer forbruket. Sjokoladeavgiften virker også: den inviterer til å produsere sjokoladekjeks som akkurat ikke blir rammet av avgiften. Dermed får man lavere inntekter og skadelig konkurransevridning.

Hvorfor sier Arbeiderpartiets politikere at skattelettelser vil redusere velferden? Vet de ikke bedre, eller lyver de?
Tror de kanskje det blir sant dersom de sier det mange nok ganger?

Skattereduksjoner reduserer ikke statens inntekter like mye som reduksjonen.
Her er det selvsagt mange variabler, bl.a. skattenivå, tilgang på arbeidskraft, potenisalet for økt produksjon, skattenivåene i naboland og hos handelspartnere.
Men SSB fastslo nylig, uten å ta med langtidsvirkningen, at 56 øre av hver redusert skattekrone kommer tilbake igjen til staten. Og det finnes flere eksempler på at statens inntekter har økt ved en skattereduksjon. Det var tilfelle ved Kennedys skattereduksjoner i 60-årene, les om det i en usignert artikkel hos CIO Computerworld

Kan Arbeiderpartiets politikere snart slutte å fortelle oss at skattelette vil gi dårligere velferd?
Vi er faktisk ikke dummere enn at vi skjønner at trillebåra går fortere og at vi dermed får gjort jobben raskere når den ikke er overfylt, men bare passe full.
I Norge er trillebåra overfylt!