Skip to content

#ffnor: Klapp på skulderen eller konkurranse?

4. oktober 2009

Den måtte vel komme, listen som viser hvem som på Twitter er blitt anbefalt av flest personer. Her forleden ble den lagt ut som en ny ”tjeneste”. Jeg blir litt lei meg over min egen tilfredsstillelse av å se at jeg ikke var så langt nede på listen. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til.

Da jeg så denne listen begynte jeg å tenke over spørsmålet: hva betyr egentlig en følgeoppfordring (#ffnor) for meg?  Hva betyr det for meg når jeg oppfordrer andre å følge bestemte personer?
Og betyr det noe annet for andre?  Hvor viktig er egentlig Twitter for oss? Og det å motta en #ffnor? Går vi og gleder oss til fredag? Er det noen som gruer seg til fredag?

Allerede på barneskolen var det åpenbart for alle at jeg ikke akkurat var den fødte fotballspiller. ”Vi plasserer’n i mål – der gjør’n minst skade” Ikke akkurat et positivt bidrag til den sportslige selvtillit. Men det ble aldri totalt ødeleggende. For jeg ble jo likevel sett! Og jeg fikk være med.

Jeg stilte spørsmålene på Twitter. Om hva #ffnor betyr for oss kvitrere. Og fikk ganske mange svar. Og veldig forskjellige. Fra ”ikke en dritt” via såre undertoner til bejubling. Å få en anbefaling er å bli sett. Å ikke få en eneste er sårt, når man ser rekken av andre som mottar følgeoppfordringer. Noen av dem som synes det betyr mye å bli nevnt, har sett problemet: ”jeg er alltid redd for å glemme noen…”.
#ffnor er som å gi en klem – et klapp på skulderen – en hyggelig oppmerksomhet.
Fraværet av oppmerksomhet er alltid sårt.
Derfor ble jeg lei meg over listen og min reaksjon på den: Å lage en liste over hvem som har fått flest følgeoppfordringer, skaper en slags ”konkurranse” i skulderklapp og klemmer. Det er trist, for det kan gi økt følelse av ikke å bli sett, for de som ikke har mottatt en følgeoppfordring.
Alle blir lei seg dersom de aldri får et klapp på skulderen eller en klem. Noen blir lei seg når de aldri ser et #ffnor. Men heldigvis ikke alle.
Det er hyggelig å oppfordre. Og vi gjør det gjerne med dem som kvitrer ofte, vennlig og givende.
Men ikke gjør dette til noe viktigere enn det er! Dette bør ikke være en konkurranse i popularitet.
Kanskje vi heller burde gå ut i verden og klemme litt?

Advertisements
5 kommentarer leave one →
  1. 4. oktober 2009 14:16

    Jeg har bevisst sendt svært få #ffnor. Skal man sende en så bør den være begrunnet. Jeg synes i utgangspunktet idéen var god, men det har sklidd ut til det ugjenkjennelige. Nå gir folk #ffnor stort sett for å være hyggelige; det er svært mange mange hyggelige på Twitter :). I tillegg kommer takken i retur også med #ffnor, dermed flyter det over. Takk gjerne for #ffnor, men send den som DM.

    Å søke på #ffnor nå gir meg lite, stort sett alle twittrere popper opp. Denne listen med «flest #ffnor» er ubrukelig. Noen kunne like gjerne lage en omvendt liste, «færrest #ffnor». Sikkert gode tweets blant de som topper den også!

    Kanskje en tematisering av #ffnor kunne være på sin plass, f.eks. #ffnorjournalist, #ffnorfoto, #ffnormoro, #ffnorteknologi, #ffnorblogg, #ffnorpolitikk, #ffnorgründer. Ikke vet jeg, men det hadde ihvertfall gitt muligheten til begrenset søk.

    #ffnor har blitt som et barneskirenn: alle får medalje. Det er hyggelig å få en #ffnor, men for meg er fredagen like fin uten!

    Hilsen @LarsTS

  2. 4. oktober 2009 15:37

    Temaet og tankene du deler om #ffnor, #followfriday eller #imjustfollowing kommer stadig opp hos mange av oss som tvitrer litt eller mye, tror jeg. I starten ante jeg ikke hva det var, og ble veldig fornøyd da jeg forstod meningen bak – trodde jeg.

    Deretter hadde jeg en indre dialog som endte med noen «normale» reaksjoner (?) i mitt ellers så sosiale-medier-avhengige-sinn:

    1: Blir det oppfattet som spamming?
    2: Hvordan skal jeg velge ut noen og ikke alle?
    3: Må jeg ff de som anbefaler meg – er det slik det fungerer?
    4: Er det ikke bare å finne noen jeg liker, og se på deres followerliste?
    5: Blir noen lei seg hvis jeg IKKE husker på dem?

    Tvilen var sterk – og tastaturet mitt skalv.

    Det var da jeg sendte ut i streamen at fra nå av bør jeg nok lage en liste, på bloggen min for eksempel. For å ikke virke som en spammer og for å forklare litt om hvorfor jeg anbefaler den ene eller den andre… Det varte ikke lengre enn tanken. Jeg ombestemte meg. Det betyr ikke at jeg har rett, men at jeg tok et valg jeg vil stå inne for inntil videre.

    Jeg har gransket mine fjær, og jeg har lettet på glorien for å forstå meg selv enda bedre om hva jeg mener ifm fenomenet #ff:

    1: Jeg tar disse fredagsaktivitene alvorlig! Fordi min mening med å anbefale noen OG forklare dere andre hvorfor – ønsker jeg at dere skal bli like glade, inspirerte, engasjerte og fornøyde for at akkurat de er på Twitter sammen med deg også. Kall det et klapp på skulderen, kall det et kyss på kinnet, kall det flørt, kall det smigring, kall det en klem eller kall det et kompliment. Jeg vet jeg er en av «ekstrem»skriverne på #ffnorene mine – men, slik er jeg bare.

    Som engel vet jeg at vi er altfor dårlige til å gi hverandre komplimenter. Vi trenger det. Jeg trenger det. Du trenger det:) Akkurat DET å glede noen overstyrer frykten for å såre andre. Selv om jeg ikke vil såre noen… Så er det opp til meg å gjøre det ekte, med mening og utilslørt. For slik synes jeg at jeg skal være når jeg gir komplimenter.

    2: Jeg innrømmer at jeg blir glad av at noen anbefaler meg, det gir meg vitamininnsprøyting i min hverdag. Det betyr noe for meg. Lever kanskje inni min lille kokong ute på bondelandet hvor antall kuer er tusenvis av prosent høyere enn antall twittrere. (Vi er 3 i Tvedestrand som tvitrer:-) )

    3:Jeg gleder meg til fredagene, fordi da skal jeg rekke og dele med dere hvem som gjør livet mitt rikere eller betyr noe annet som gjør at jeg liker Twitter minst like godt som sjokolade.

    4:Denne formen for #ffnordeltakelse er frivillig, og veldig mange sender ikke ut #ffnor. Det virker som vi alle aksepterer og synes det er helt greit det også. Noen er «klemme»-mennesker andre er ikke. For meg virker det som det er rom for begge deler! Kanskje kommer det enklere varianter, andre hashtags – og det blir sikkert noe som kan hjelpe de av oss som faktisk bruker og leser #ffnor anbefalingene.

    Så min konklusjon foreløpig er at fenomenet med #ffnor er som kjernen i Twitter. Du deler utifra det «motivet» du har ved din tilværelse her. Noen er her for å lese og bli oppdatert, noen for å lære, noen for å kverulere, noen for å le, noen for å få flere venner, mange for å utvide sine nettverk, profilere seg eller sin bedrift, dele hobbyen, søke jobb og få tips og råd..

    Som dere nå ser: jeg simpelthen ELSKER Twitter. Derfor avslutter jeg dagens lille følsomme kommentar med #ffnor @DKOYNA. Han fant jeg etter anbefaling av noen andre – og jeg angrer ikke et sekund på det! Mannen er klok, sindig og reflektert. Stiller spørsmål, deltar, deler og engasjerer seg. Det liker jeg!

    #ffnor kan virke som et skirenn for noen, men for meg som ikke kan hoppe i samme skibakke som dere andre alltid, eller får med meg alle de som glitrer til med superhopp, tettsittende hoppkostymer, kule nedslag og morsomme avhopp uten at jeg så på og fikk applaudert – jeg liker slike oppsummeringer. Diplomer og medaljer er gøy.

    • 4. oktober 2009 18:32

      Det jeg ønsket å peke på i mitt svarinnlegg over var at det har gått «inflasjon» i #ffnor. Brukt moderat er det en fin ting, men som sagt når folk svarer på en #ffnor med #ffnor så blir det for mye.

      Du skriver: «Noen er “klemme”-mennesker andre er ikke». Så enkelt er det nok ikke. Jeg har ingen problem med å gi folk både klem og positive tilbakemeldinger. Men jeg går ikke rundt i bussen og klemmer alle.

      I et barneskirenn SKAL alle ha diplom og medaljer. I sosiale media bør det også roses og gi heder og ære, men om alle får det og «vinneren» gir tilsvarende «premie» tilbake i samme slengen, så blir det for mye.

      @sjefsengel, jeg har sett dine #ffnor og synes de er både gode, moro og til tider nyttig. Du gir mange #ffnor, men de virker gjennomtenkt. Det liker jeg, fortsett med det!

  3. vigdissj permalink
    4. oktober 2009 17:24

    Liker bloggposten din om #ffnor veldig godt, den ga meg mye å reflektere over om et tema jeg har tenkt en del på selv. Viktig, som du påpeker, å bevare det menneskelige i det, som en motvekt til konkurranse-om-popularitet-hysteri, eller det motsatte: å mistenkeliggjøre de som gjerne vil bruke #ffnor som en vennlig gest.

  4. 12. april 2010 17:32

    Jeg leste denne posten først nå, og synes den var tankevekkende.

    Jeg er relativt ny på twitter, og lurte også på hva dette #ffnor egentlig var for noe. Nå sender jeg #ffnor til folk jeg liker, synes er interssante, virker snille&koselige osv – en liten klem, som det er sagt av andre.

    Men jeg er hverken opptatt av om jeg selv eller andre er på noen liste. Jeg blir glad hvis jeg får, men ikke lei meg hvis jeg ikke får. Enig i at det ikke bør bli en konkurranse.

    Ser jo også at noen er veldig opptatt av hvor mange følgere de har, og twitrer om – hurra, nå har jeg x antall følgere. Det synes jeg også blir litt teit.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: