Skip to content

Datalagringsdirektivet

10. april 2010

(Åpent brev til Høyres Stortingsgruppe)

Jeg er medlem av Høyre fordi Høyres fundament er et konservativt samfunnssyn og liberale verdier.
Jeg er medlem av Høyre fordi Høyre mener at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket.
Jeg er medlem av Høyre fordi Høyre ønsker en sterk, men begrenset stat som sikrer maktspredning
Jeg er medlem av Høyre fordi Høyre vil ivareta enkeltmenneskets og mindretallets rettigheter og sikre grunnleggende friheter
Jeg er medlem av Høyre fordi Høyre vil sette klare og strenge grenser for bruk av ulike overvåkings- og politimetoder som griper inn i folks liv.
Jeg er medlem av Høyre fordi Høyre vil ha et sterkt personvern.[1]

Dere – som er mine representanter – skal snart avgjøre om Datalagringsdirektivet skal bli til lov i dette samfunnet Høyre sier at vi vil ha.

Datalagringsdirektivet gir staten mulighet til:

  • å nesten alltid vite hvor jeg er
  • alltid å vite hvem jeg sender epost til og hvem jeg får epost fra
  • alltid å vite hvem jeg ringer til, og hvem som ringer til meg
  • alltid å vite hvem jeg ”snakker” med via nettet
  • alltid å vite hvilke nettsider jeg er koblet opp til, når og hvor lenge

og alle disse opplysningene om meg skal lagres i 6 måneder.

Dette er et angrep på mitt personvern
Dette griper inn i mitt liv på en måte jeg aldri trodde kunne skje i en demokratisk rettsstat
Dette er et angrep på enkeltmennesket ved at all denne informasjonen om meg samles inn – hele tiden.
Dette er et brudd på min rett til et privatliv. Det er et brudd på den grunnleggende frihet jeg har til å bevege meg og kommunisere med hvem jeg vil uten at staten skal vite hvor jeg er og hvem jeg snakker med.
Dette gir staten en enorm makt over enkeltmennesket. Staten vil i dag ikke bruke denne makten til annet enn formålet – men hvem styrer Norge i morgen?
Dette er et angrep på grunnleggende demokratiske og liberale verdier.
Dette er i strid med det konservative samfunnssyn.

Høyres Stortingsgruppe skal vurdere disse elementene av motstrid mot Høyres prinsipprogram opp mot følgende argumenter fra tilhengerne av direktivet:

  • Å si nei kan sette EØS-avtalen i fare
  • At å gi politiet nye virkemidler og utvidede fullmakter er viktigere enn personvernet

Å sette EØS-avtalen i fare er alvorlig. For en som jobber i næringslivet er det et tungt argument, under forutsetning av at det er valid. Men selv om det er et tungt argument, må det veies mot personvernangrepet.
Det er ulike syn på om en reservasjon i dette tilfellet vil innebære noen fare for EØS-avtalen. Jeg registrerer at de to fremstående professorene dr juris Finn Arnesen og dr juris Fredrik Sejersted mener at en eventuell reaksjon vil være svært begrenset.
Jeg har også registrert at det er stor uenighet om direktivet internt i EU, og at flere land har unnlatt å implementere det, og noen bare delvis. Forfatningsdomstoler i Romania og Tyskland har fastslått at direktivet, slik det er implementert i disse landene, er i strid med den nasjonale konstitusjonen.
EU-kommisjonen skal innen 15. september 2010 legge frem en evaluering av implementeringen av direktivet.
Dersom man er engstelig for EUs reaksjon, burde Norge i det minste – under henvisning til de svært viktige personverninnvendingene – utsette hele saken.

De alvorlige personvernangrep som en implementering innebærer må være et større prinsipielt og resultatmessig problem for Høyre enn den forholdsvis lille risiko for delvise sanksjoner fra EU.

Politiets ønske om nye virkemidler og utvidede fullmakter må alltid veies mot personvernet.
Det var terrorisme som var bakgrunnen for direktivet. Nå argumenteres det også med at man skal redde barn fra overgripere. Dersom disse argumentene skulle bli hørt, bør vi jo gå mye lenger: overvåk alt innhold i post, e-post og telefonsamtaler og annen elektronisk kommunikasjon. Tillat generell romavlytting. Sett opp overvåkningskameraer overalt.
Kriminalitet kan kanskje avskaffes, men ikke uten at all frihet er fjernet.

Jeg er medlem av Høyre fordi Høyre vil ha et sterkt personvern, ivareta enkeltmenneskets og mindretallets rettigheter, sikre grunnleggende friheter, sette klare grenser for overvåkning og for statens makt. Ja, jeg er medlem av Høyre fordi Høyre er grunnlagt på konservative og liberale verdier.

Kjære Stortingsrepresentant,
Kan jeg stole på at dette fundamentet får gjennomslag i praktisk politikk?
Det bør medføre at du stemmer mot implementering av datalagringsdirektivet.


[1] Høyres prinsippprogram.

Etter at Datalagringsdirektivet er innført – En mulig historie

10. november 2009

”Det har vært ”innbrudd” i flere teleselskapers databaser, leser jeg i morgenavisen. Tenker ikke noe særlig mer på det, men det er selvsagt bekymringsfullt. Datalagringsdirektivet er vedtatt, og teleselskapene er pålagt å lagre tid, sted, varighet, avsender og mottager for telefon, mobiltelefon, SMS og e-post og hvilke internettsider som besøkes i to år. Vel, vel, tenker jeg, jeg har i hvert fall ikke noe å skjule.

……å lagre tid, sted, varighet, avsender og mottager for telefon, mobiltelefon, SMS og e-post og hvilke internettsider som besøkes….

Jeg kommer hjem fra jobb. I postkassen ligger en konvolutt uten avsender. Jeg åpner den. Ikke ofte jeg får sneglepost. Brev på blankt papir, ingen underskrift. «Kjære Dag Kjetil”, begynner den (jeg kan ikke fordra at de bare bruker fornavn, tenker jeg..)

”Vi har registrert at du forrige torsdag reiste til London, etter at du i flere dager har kommunisert på epost og telefon med Rebecca Schiller i Human Rights Watch’ London Committee. (Ja og så, jeg jobber jo med CSR, tenker jeg)
Du hadde møte med henne på hennes kontor, så et møte i Confederation of British Industry (CBI), og deretter spiste du lunsj på Criterion sammen med Edward Millard i Rainforest Alliance, og Anke van Kempen i Rabo Bank Foundation. (møtet om mikrokreditt, tenker jeg.. hvordan vet de det?)

…..deretter spiste du lunsj på Criterion….

Etter møtene sendte du flere eposter: til Dagbladet, NRK, og hjem til NHO. (ja, vil jo gjerne ha litt presse…) Deretter reiste du til Brussel, der du spiste middag med tre andre personer på La Maison du Cygne – en av dem identifisert som aktivisten Frank Emile fra Amnesty International. (hvordan i huleste vet de dette…??) Brussel-besøket ditt var tilsynelatende lagt opp med ”vanlige møter” med sjokoladeindustriens europeiske organisasjon CAOBISCO, som du hadde møter med neste dag.
Dagen etter at du kom hjem, fikk du flere SMS-er fra Eftas Overvåkningsorgan, omtrent samtidig med at du reiste til Bergen, der du hadde møter med Konkurransetilsynet.”
(ja, vi har jo en bekymringsfull sak i en av våre bransjer…)
Etter møtet har du sendt to eposter til Økokrim, samt en ny epost til Dagbladet, og en epost til Rainforest Alliance. (jeg begynner å svette…)

Vi er ganske sikre på at du er i ferd med å forråde en norsk industribedrift med falsk informasjon til aktivister, Økokrim, Konkurranstilsynet og pressen.

Dersom Konkurransetilsynet og Økokrim nå kommer med påstander om denne bedriften, og pressen skriver om dette, vet vi at du er kilden. Vi vet nok om deg til å kunne knuse deg, og ødelegge enhver videre karriere…… tenk på det før du lar dem sverte ………”

Historien kunne vært sann….

Historien er selvsagt ikke sann. Datalagringsdirektivet er ikke gjort gjeldende i Norge. Men den kunne vært det. Dersom direktivet blir innført. Noen kunne da ha satt sammen opplysninger som hver for seg var riktige, men som samlet ble tolket på en måte som ga gale konklusjoner. Og den viser at registrering i det omfang datalagringsdirektivet vil medføre er og bør være et problem. også for deg som ”ikke har noe å skjule”

Denne historien forutsetter at informasjonen kommer på avveie. Slikt skjer. Men selv om den ikke gjør det: ville DU like at myndighetene hadde tilgang til så detaljerte opplysninger om deg?

Synes du fortsatt vi burde si ja til Datalagringsdirektivet?

#ffnor: Klapp på skulderen eller konkurranse?

4. oktober 2009

Den måtte vel komme, listen som viser hvem som på Twitter er blitt anbefalt av flest personer. Her forleden ble den lagt ut som en ny ”tjeneste”. Jeg blir litt lei meg over min egen tilfredsstillelse av å se at jeg ikke var så langt nede på listen. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til.

Da jeg så denne listen begynte jeg å tenke over spørsmålet: hva betyr egentlig en følgeoppfordring (#ffnor) for meg?  Hva betyr det for meg når jeg oppfordrer andre å følge bestemte personer?
Og betyr det noe annet for andre?  Hvor viktig er egentlig Twitter for oss? Og det å motta en #ffnor? Går vi og gleder oss til fredag? Er det noen som gruer seg til fredag?

Allerede på barneskolen var det åpenbart for alle at jeg ikke akkurat var den fødte fotballspiller. ”Vi plasserer’n i mål – der gjør’n minst skade” Ikke akkurat et positivt bidrag til den sportslige selvtillit. Men det ble aldri totalt ødeleggende. For jeg ble jo likevel sett! Og jeg fikk være med.

Jeg stilte spørsmålene på Twitter. Om hva #ffnor betyr for oss kvitrere. Og fikk ganske mange svar. Og veldig forskjellige. Fra ”ikke en dritt” via såre undertoner til bejubling. Å få en anbefaling er å bli sett. Å ikke få en eneste er sårt, når man ser rekken av andre som mottar følgeoppfordringer. Noen av dem som synes det betyr mye å bli nevnt, har sett problemet: ”jeg er alltid redd for å glemme noen…”.
#ffnor er som å gi en klem – et klapp på skulderen – en hyggelig oppmerksomhet.
Fraværet av oppmerksomhet er alltid sårt.
Derfor ble jeg lei meg over listen og min reaksjon på den: Å lage en liste over hvem som har fått flest følgeoppfordringer, skaper en slags ”konkurranse” i skulderklapp og klemmer. Det er trist, for det kan gi økt følelse av ikke å bli sett, for de som ikke har mottatt en følgeoppfordring.
Alle blir lei seg dersom de aldri får et klapp på skulderen eller en klem. Noen blir lei seg når de aldri ser et #ffnor. Men heldigvis ikke alle.
Det er hyggelig å oppfordre. Og vi gjør det gjerne med dem som kvitrer ofte, vennlig og givende.
Men ikke gjør dette til noe viktigere enn det er! Dette bør ikke være en konkurranse i popularitet.
Kanskje vi heller burde gå ut i verden og klemme litt?

”Dusteavgiften”

28. august 2009
For godt til å være avgiftsfritt

For godt til å være avgiftsfritt

Det var det han kalte den, SVs Øystein Djupedal, mens han fortsatt var i opposisjon(VG 17.10.2000, kun papir). Sjokolade- og sukkervareavgiften, også populært kalt Sjokoladeavgiften, eller Godteriavgiften, var en dusteavgift, sa Djupedal, fordi den treffer helt vilt. Man kunne kanskje da tro at når SV fikk finansministeren, så ville avgiften bli fjernet, men neida. Man kan jo ikke fjerne en milliardinntekt selv om den er dustete.

Eksemplene er etter hvert ganske godt kjent: Kjekssjokolader blir selvsagt avgiftsbelagt. Også kjeks som er overtrukket med sjokolade, selv om det bare er 20 % av vekten avgiftslegges, mens en kjeks med 49 % sjokolade inni ikke får avgift.

  • Ferdig marsipanlokk:  avgift
  • 500 g. marsipanrull.   ikke avgift
  • Pikekyss (marengs):    ikke avgift
  • Sukkerfrie pastiller og halstabletter:  avgift

Bondevik-regjeringen fjernet Sjokoladeavgiften i sitt siste statsbudsjett. Men det reverserte Kristin Halvorsen:
”-Regjeringen har kommet til at en fjerning av sjokoladeavgiften fra 1. desember 2006 vil bli belastet statsbudsjettet for 2007, og skaper derfor uheldige bindinger før øvrige deler av budsjettet er vurdert”, sa Runar Malkenes, leder for informasjonsenheten i Finansdepartementet. (E24)

Hadde avgiften vært liten, hadde den ikke vært noe problem: men den er stor: kr. 17,29/kg, og oppå legges 14 % moms, totalt kr. 19,71. Det betyr at en 200 g. sjokoladeplate til typisk 21,90 ville vært 3,94 kroner billigere, altså ville den kostet ca. 18 kroner.
Avgiften øker prisen med over 20 %.
Det er klart produsenter forsøker å lage konkurrerende produkter rett utenfor avgiftsgrensen. At de slike produkter er import, gjør det ikke bedre.

I Soria Moria sa de rødgrønne: Regjeringen vil ha en gjennomgang av særavgiftssystemet for å endre avgifter som er en ulempe for norske produksjonsarbeidsplasser blant annet i konkurranse mot import.

I opposisjon: En dusteavgift som bør fjernes. I posisjon: en milliard som må beholdes.
Regjeringen har sagt at man skal følge opp Særavgiftsutvalgets forslag om å erstatte sjokoladeavgiften med en avgift på alt sukker i matvarer og godterier, men må vente på nye EU-regler…. Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Hei, Høyre og Frp: Hva vil dere gjøre?

Og så ble det stille om Sara

10. august 2009

Vi har nesten ikke hørt et pip om regjeringserklæringen siden den ble lagt frem 4. juli. Bortsett fra Elin Ørjasæter som syntes det var mye generelt bla, bla og Paul Chaffey som stusset veldig over den noe tilfeldige ordbruken, så har få kommentert og fulgt opp erklæringen fra Saras telt. Det ser ut til at de tre partiene også har lagt Sara til side til fordel for en spissing av egen politikk.

Nå har jeg tatt erklæringen frem igjen og pusset den litt – for liksom å se om det var noe under fernissen som jeg kunne være enig i. Og også for å se om det er noe jeg kan være skikkelig uenig i.
For det jeg egentlig lurte på, var dette: er erklæringen helt tannløs, generell og ”ufarlig”?
Eller er det noe der som skremmer meg litt – som vil bringe landet i en retning jeg synes er feil?

Når jeg leser erklæringen nøye, finner jeg ikke overraskende at jeg er enig i veldig mye av det som står der. Det er masse flotte intensjoner og målsettinger. Problemet er at mye ikke er operasjonalisert – det er når vi kommer til virkemidlene at uenigheten trer frem. Der man har konkretisert noe, skimtes det sosialistiske prosjektet.
Det er sant, det de sier: denne erklæringen vil gi mer av det samme. Mer av det som hemmer norsk næringsliv, hindrer gründere, gjør sykepleiere til toppskattbetalere og hindrer nyskapende skoler.

Sara er lagt til side. Mon tro om det finnes noen journalister som henter den frem igjen i valgkampen? Det er da nok å spørre om….

Her er 10 punkter som får meg til å riste på hodet:

  • Staten skal fortsatt ha et omfattende eierskap
           Er staten en god eier? (Aker Holding)
  • Intensivere kampen mot uønsket deltidsarbeid.
          Hva med alle dem som gjerne vil jobbe deltid?
  • Slå ring om arbeidstakernes rettigheter.
          Ja, det vil vi alle, men betyr det at jeg ikke får lov å jobbe så mye og så fleksibelt som jeg
         
    vil?
  • Sikre en mangfoldig fellesskole
          Ja, jo, betyr det at private skoler får lov å eksistere i fellesskolen? Jeg mistenker nei…
  • Ta hele landet i bruk..
          Betyr det enda mer utflytting av arbeidsplasser? Enda mer overføringer til alt for små
          jordbruk? Bygging av dyre veier  til steder der det nesten ikke bor folk?
  • Nordområdene skal være Norges viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.
          Virkelig? Viktigste? Og jeg som trodde Europa og USA var viktigst.
  • Et godt helsetilbud over hele landet – uavhengig av lommeboka.
          Altså koste hva det koste vil. Der røk handlingsregelen!
  • Nei til privatisering.
          Ja det er derfor det må koste så mye, da… fordi man ikke skal ha noen korrigering fra de
          som kan vise hvor bra det kan drives!
  • Vi ønsker mer ressurser til politiet, slik at vi kan styrke nærpolitiet og sikre et velfungerende politi over hele landet.
          Kjempeflott! Hmm… hvem ER det som sitter i regjeringen nå, igjen?
  • Fellesskap fremfor kutt i skattene.
          Hva med fellesskap fordi vi har skapt større verdier gjennom kutt i skattene?

Formuesskatten et problem for oss alle

7. august 2009

I dag ble jeg spurt om jeg snakker for min syke mor når jeg angiper formuesskatten.
Herved kan jeg avkrefte det. Jeg betalte 4000 kroner i formuesskatt i fjor – det tåler jeg. Men grunnen til at jeg betaler det, er problematisk: generasjonsboligen – som også huser mine foreldre – og som jeg bygget i 1986, er etter hvert blitt mye verdt, og likningsverdien er stadig skrevet opp. Det gir meg selvsagt ikke større inntekt, men formuen øker, og dermed skatten.

Formuesskatten må betales selv om man ikke har tjent en krone

Og dette er kjernen i min kritikk: Formuesskatten må betales selv om man ikke har tjent en krone. Og virkningene av formuesskatten er skadelige. Denne skatten bidrar til konkurser. Den reduserer antall arbeidsplasser.

At jeg må betale litt fordi huset mitt er blitt mer verdt, kan jeg altså leve med. Men det er et problem for en del pensjonister. Så kan de jo selvsagt bare selge det store huset som etter hvert er blitt verdifullt og flytte til en mindre leilighet – jo det kan de jo, men det er nå rart med det: har du bodd et helt liv i huset ditt, så er det ikke like greit å bare flytte….

Men hvorfor er Formuesskatten skadelig for bedrifter?
Utgangspunktet er det samme: den må betales selv om bedriften ikke tjener penger, og selv om eieren ikke tar ut lønn.
Men har eieren noen formue da, da?  Ja, fordi alle maskinene og alt utstyret, alle innsatsvarene og emballasjen på lageret, alle driftsmidlene, det som skal til for at bedriften får produsert noe – alt sammen er verdier og dermed formue. Og det beskattes.
Og hvor skal så eierne ta pengene fra til å betale formuesskatten hvis bedriften ikke tjener nok penger til at eierne kan ta ut lønn?
Da har de to muligheter: låne penger for å betale skatten, eller ta ut utbytte dersom det i det hele tatt er mulig.  Det er selvsagt ikke bra: en bedrift som ikke går så godt, bør ikke tappes for kapital. For det øker bedriftens kostnader. Og øker faren for konkurs. Bedriften trenger pengene for å få redusert gjelden sin og som en buffer i dårlige år.

Et spesielt tilfelle er et forholdsvis nytt aksjeselskap, og der ”markedet” har store forventninger til fremtidig inntjening. Det fører til at aksjene fyker i været, og dermed formuen. Hovedeierne som startet og driver bedriften, blir plutselig ”rike” og må enten selge seg ut, eller låne penger for å betale.
Verre er det at de har en tredje mulighet: de kan flytte til Sverige eller Danmark eller… så slipper de formuesskatt, og Norge slipper hele problemet med denne nye bedriften og dens etter hvert mange arbeidsplasser…..

    Formuesskatten:

  • gir vanlige mennesker problemer fordi huset deres er blitt mye verdt
  • oppmuntrer kapitalister til å kjøpe eiendom i stedet for å sette pengene i en bedrift
  • øker bedrifters likviditetsproblemer
  • rammer nye bedrifter med stort potensial
  • rammer bedriftseiere som ikke tjener penger

Vil du lese mer om virkningene? Se Econs rapport 54/02

Avgift som dreper

3. august 2009

Norske biler er gamle. Bare ett land i Vest-Europa har eldre biler enn oss. Gjennomsnittsalderen i Norge er 10,3 år, mens den i EU er 8,6 år. Alderen ved vraking er gjennomsnittlig nesten 19 år i Norge. Hver fjerde bil er over 16 år gammel.

Alle vet at nyere biler er sikrere enn gamle. Både den passive og aktive sikkerheten i nye biler redder liv. Denne vissheten har vi hatt lenge. Forsikringsselskapet Folksam har forsket på faktiske ulykker i mange år, og har dokumentert at langt færre mennesker blir alvorlig skadd eller drept i nyere biler enn i eldre.

Kristelig Folkeparti hadde for noen år siden ”Ja til livet” som sitt valgslagord. Jeg gjorde den gang Bondevik og Høybråten oppmerksom på at det vel burde bety at man gjorde noe med de avgifter som hindret barnefamilier i å kjøpe nyere og sikrere biler. Men det var nok ikke det slagordet dreiet seg om. Stoltenberg og Halvorsen har heller ikke prioritert liv foran inntektene.

Nå har Høyre satt et ambisiøst og konkret mål for å endre veienes innvirkning på ulykkesdødsfallene. Det er flott. Men det er også på tide at det gjøres noe med den avgiften som gjør det for dyrt for så mange å kjøpe en ny og sikker bil, den avgiften som kanskje mest av alt innvirker på dødstallene.

Kollisjonssikkerhet

Kollisjonssikkerhet - Kilde: Folksam

I 20 år gamle biler er dødsrisikoen ti ganger høyere enn i nye biler, i 10 år gamle biler fem ganger så høy. Samferdsel/TØI skriver at ”i 2004 utgjorde modeller lansert fra og med 2000 28 % av bilparken i Norge, mens bare 9 % av de drepte bilførere og bilpassasjerer satt i slike biler.”

Når skal vi ta konsekvensen av tallene? Dersom vi klarer å redusere utskiftingstakten av norske biler med en tredjedel, dvs. at vrakingsalderen reduseres fra 18-19 til 12-13 år, vil vi realistisk regnet spare 250 -300 liv de første 15 årene, og deretter 50 – 70 liv hvert år i forhold til i dag.

Engangsavgiften (nybilavgiften) innbringer vel 19 mrd. kroner. Den medfører at for eksempel en VW Touran 7-seter (Excl R-edition 1,4 TSI) koster 378 250 mens den burde ha kostet 235 570. Avgiften er altså på hele kroner 141 380, over 37 % av bilprisen.
Er det rart en barnefamilie har problemer med å kjøpe den sikre nye bilen de burde hatt?

Hvor mange milliarder er 50 liv i året verdt?
Hvor lenge tør partiene å la være å gjøre noe med nybilavgiften?