”Det har vært ”innbrudd” i flere teleselskapers databaser, leser jeg i morgenavisen. Tenker ikke noe særlig mer på det, men det er selvsagt bekymringsfullt. Datalagringsdirektivet er vedtatt, og teleselskapene er pålagt å lagre tid, sted, varighet, avsender og mottager for telefon, mobiltelefon, SMS og e-post og hvilke internettsider som besøkes i to år. Vel, vel, tenker jeg, jeg har i hvert fall ikke noe å skjule.
……å lagre tid, sted, varighet, avsender og mottager for telefon, mobiltelefon, SMS og e-post og hvilke internettsider som besøkes….
Jeg kommer hjem fra jobb. I postkassen ligger en konvolutt uten avsender. Jeg åpner den. Ikke ofte jeg får sneglepost. Brev på blankt papir, ingen underskrift. “Kjære Dag Kjetil”, begynner den (jeg kan ikke fordra at de bare bruker fornavn, tenker jeg..)
”Vi har registrert at du forrige torsdag reiste til London, etter at du i flere dager har kommunisert på epost og telefon med Rebecca Schiller i Human Rights Watch’ London Committee. (Ja og så, jeg jobber jo med CSR, tenker jeg)
Du hadde møte med henne på hennes kontor, så et møte i Confederation of British Industry (CBI), og deretter spiste du lunsj på Criterion sammen med Edward Millard i Rainforest Alliance, og Anke van Kempen i Rabo Bank Foundation. (møtet om mikrokreditt, tenker jeg.. hvordan vet de det?)
…..deretter spiste du lunsj på Criterion….
Etter møtene sendte du flere eposter: til Dagbladet, NRK, og hjem til NHO. (ja, vil jo gjerne ha litt presse…) Deretter reiste du til Brussel, der du spiste middag med tre andre personer på La Maison du Cygne – en av dem identifisert som aktivisten Frank Emile fra Amnesty International. (hvordan i huleste vet de dette…??) Brussel-besøket ditt var tilsynelatende lagt opp med ”vanlige møter” med sjokoladeindustriens europeiske organisasjon CAOBISCO, som du hadde møter med neste dag.
Dagen etter at du kom hjem, fikk du flere SMS-er fra Eftas Overvåkningsorgan, omtrent samtidig med at du reiste til Bergen, der du hadde møter med Konkurransetilsynet.” (ja, vi har jo en bekymringsfull sak i en av våre bransjer…)
Etter møtet har du sendt to eposter til Økokrim, samt en ny epost til Dagbladet, og en epost til Rainforest Alliance. (jeg begynner å svette…)
Vi er ganske sikre på at du er i ferd med å forråde en norsk industribedrift med falsk informasjon til aktivister, Økokrim, Konkurranstilsynet og pressen.
Dersom Konkurransetilsynet og Økokrim nå kommer med påstander om denne bedriften, og pressen skriver om dette, vet vi at du er kilden. Vi vet nok om deg til å kunne knuse deg, og ødelegge enhver videre karriere…… tenk på det før du lar dem sverte ………”
Historien kunne vært sann….
Historien er selvsagt ikke sann. Datalagringsdirektivet er ikke gjort gjeldende i Norge. Men den kunne vært det. Dersom direktivet blir innført. Noen kunne da ha satt sammen opplysninger som hver for seg var riktige, men som samlet ble tolket på en måte som ga gale konklusjoner. Og den viser at registrering i det omfang datalagringsdirektivet vil medføre er og bør være et problem. også for deg som ”ikke har noe å skjule”
Denne historien forutsetter at informasjonen kommer på avveie. Slikt skjer. Men selv om den ikke gjør det: ville DU like at myndighetene hadde tilgang til så detaljerte opplysninger om deg?
Synes du fortsatt vi burde si ja til Datalagringsdirektivet?
Den måtte vel komme, listen som viser hvem som på Twitter er blitt anbefalt av flest personer. Her forleden ble den lagt ut som en ny ”tjeneste”. Jeg blir litt lei meg over min egen tilfredsstillelse av å se at jeg ikke var så langt nede på listen. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til.
Da jeg så denne listen begynte jeg å tenke over spørsmålet: hva betyr egentlig en følgeoppfordring (#ffnor) for meg? Hva betyr det for meg når jeg oppfordrer andre å følge bestemte personer?
Og betyr det noe annet for andre? Hvor viktig er egentlig Twitter for oss? Og det å motta en #ffnor? Går vi og gleder oss til fredag? Er det noen som gruer seg til fredag?
Allerede på barneskolen var det åpenbart for alle at jeg ikke akkurat var den fødte fotballspiller. ”Vi plasserer’n i mål – der gjør’n minst skade” Ikke akkurat et positivt bidrag til den sportslige selvtillit. Men det ble aldri totalt ødeleggende. For jeg ble jo likevel sett! Og jeg fikk være med.
Jeg stilte spørsmålene på Twitter. Om hva #ffnor betyr for oss kvitrere. Og fikk ganske mange svar. Og veldig forskjellige. Fra ”ikke en dritt” via såre undertoner til bejubling. Å få en anbefaling er å bli sett. Å ikke få en eneste er sårt, når man ser rekken av andre som mottar følgeoppfordringer. Noen av dem som synes det betyr mye å bli nevnt, har sett problemet: ”jeg er alltid redd for å glemme noen…”.
#ffnor er som å gi en klem – et klapp på skulderen – en hyggelig oppmerksomhet.
Fraværet av oppmerksomhet er alltid sårt.
Derfor ble jeg lei meg over listen og min reaksjon på den: Å lage en liste over hvem som har fått flest følgeoppfordringer, skaper en slags ”konkurranse” i skulderklapp og klemmer. Det er trist, for det kan gi økt følelse av ikke å bli sett, for de som ikke har mottatt en følgeoppfordring.
Alle blir lei seg dersom de aldri får et klapp på skulderen eller en klem. Noen blir lei seg når de aldri ser et #ffnor. Men heldigvis ikke alle.
Det er hyggelig å oppfordre. Og vi gjør det gjerne med dem som kvitrer ofte, vennlig og givende.
Men ikke gjør dette til noe viktigere enn det er! Dette bør ikke være en konkurranse i popularitet.
Kanskje vi heller burde gå ut i verden og klemme litt?
For godt til å være avgiftsfritt
Det var det han kalte den, SVs Øystein Djupedal, mens han fortsatt var i opposisjon(VG 17.10.2000, kun papir). Sjokolade- og sukkervareavgiften, også populært kalt Sjokoladeavgiften, eller Godteriavgiften, var en dusteavgift, sa Djupedal, fordi den treffer helt vilt. Man kunne kanskje da tro at når SV fikk finansministeren, så ville avgiften bli fjernet, men neida. Man kan jo ikke fjerne en milliardinntekt selv om den er dustete.
Eksemplene er etter hvert ganske godt kjent: Kjekssjokolader blir selvsagt avgiftsbelagt. Også kjeks som er overtrukket med sjokolade, selv om det bare er 20 % av vekten avgiftslegges, mens en kjeks med 49 % sjokolade inni ikke får avgift.
- Ferdig marsipanlokk: avgift
- 500 g. marsipanrull. ikke avgift
- Pikekyss (marengs): ikke avgift
- Sukkerfrie pastiller og halstabletter: avgift
Bondevik-regjeringen fjernet Sjokoladeavgiften i sitt siste statsbudsjett. Men det reverserte Kristin Halvorsen:
”-Regjeringen har kommet til at en fjerning av sjokoladeavgiften fra 1. desember 2006 vil bli belastet statsbudsjettet for 2007, og skaper derfor uheldige bindinger før øvrige deler av budsjettet er vurdert”, sa Runar Malkenes, leder for informasjonsenheten i Finansdepartementet. (E24)
Hadde avgiften vært liten, hadde den ikke vært noe problem: men den er stor: kr. 17,29/kg, og oppå legges 14 % moms, totalt kr. 19,71. Det betyr at en 200 g. sjokoladeplate til typisk 21,90 ville vært 3,94 kroner billigere, altså ville den kostet ca. 18 kroner.
Avgiften øker prisen med over 20 %.
Det er klart produsenter forsøker å lage konkurrerende produkter rett utenfor avgiftsgrensen. At de slike produkter er import, gjør det ikke bedre.
I Soria Moria sa de rødgrønne: Regjeringen vil ha en gjennomgang av særavgiftssystemet for å endre avgifter som er en ulempe for norske produksjonsarbeidsplasser blant annet i konkurranse mot import.
I opposisjon: En dusteavgift som bør fjernes. I posisjon: en milliard som må beholdes.
Regjeringen har sagt at man skal følge opp Særavgiftsutvalgets forslag om å erstatte sjokoladeavgiften med en avgift på alt sukker i matvarer og godterier, men må vente på nye EU-regler…. Jeg tror det ikke før jeg får se det.
Hei, Høyre og Frp: Hva vil dere gjøre?
Vi har nesten ikke hørt et pip om regjeringserklæringen siden den ble lagt frem 4. juli. Bortsett fra Elin Ørjasæter som syntes det var mye generelt bla, bla og Paul Chaffey som stusset veldig over den noe tilfeldige ordbruken, så har få kommentert og fulgt opp erklæringen fra Saras telt. Det ser ut til at de tre partiene også har lagt Sara til side til fordel for en spissing av egen politikk.
Nå har jeg tatt erklæringen frem igjen og pusset den litt – for liksom å se om det var noe under fernissen som jeg kunne være enig i. Og også for å se om det er noe jeg kan være skikkelig uenig i.
For det jeg egentlig lurte på, var dette: er erklæringen helt tannløs, generell og ”ufarlig”?
Eller er det noe der som skremmer meg litt – som vil bringe landet i en retning jeg synes er feil?
Når jeg leser erklæringen nøye, finner jeg ikke overraskende at jeg er enig i veldig mye av det som står der. Det er masse flotte intensjoner og målsettinger. Problemet er at mye ikke er operasjonalisert – det er når vi kommer til virkemidlene at uenigheten trer frem. Der man har konkretisert noe, skimtes det sosialistiske prosjektet.
Det er sant, det de sier: denne erklæringen vil gi mer av det samme. Mer av det som hemmer norsk næringsliv, hindrer gründere, gjør sykepleiere til toppskattbetalere og hindrer nyskapende skoler.
Sara er lagt til side. Mon tro om det finnes noen journalister som henter den frem igjen i valgkampen? Det er da nok å spørre om….
Her er 10 punkter som får meg til å riste på hodet:
- Staten skal fortsatt ha et omfattende eierskap
Er staten en god eier? (Aker Holding) - Intensivere kampen mot uønsket deltidsarbeid.
Hva med alle dem som gjerne vil jobbe deltid? - Slå ring om arbeidstakernes rettigheter.
Ja, det vil vi alle, men betyr det at jeg ikke får lov å jobbe så mye og så fleksibelt som jeg
vil? - Sikre en mangfoldig fellesskole
Ja, jo, betyr det at private skoler får lov å eksistere i fellesskolen? Jeg mistenker nei… - Ta hele landet i bruk..
Betyr det enda mer utflytting av arbeidsplasser? Enda mer overføringer til alt for små
jordbruk? Bygging av dyre veier til steder der det nesten ikke bor folk? - Nordområdene skal være Norges viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.
Virkelig? Viktigste? Og jeg som trodde Europa og USA var viktigst. - Et godt helsetilbud over hele landet – uavhengig av lommeboka.
Altså koste hva det koste vil. Der røk handlingsregelen! - Nei til privatisering.
Ja det er derfor det må koste så mye, da… fordi man ikke skal ha noen korrigering fra de
som kan vise hvor bra det kan drives! - Vi ønsker mer ressurser til politiet, slik at vi kan styrke nærpolitiet og sikre et velfungerende politi over hele landet.
Kjempeflott! Hmm… hvem ER det som sitter i regjeringen nå, igjen? - Fellesskap fremfor kutt i skattene.
Hva med fellesskap fordi vi har skapt større verdier gjennom kutt i skattene?
I dag ble jeg spurt om jeg snakker for min syke mor når jeg angiper formuesskatten.
Herved kan jeg avkrefte det. Jeg betalte 4000 kroner i formuesskatt i fjor – det tåler jeg. Men grunnen til at jeg betaler det, er problematisk: generasjonsboligen – som også huser mine foreldre – og som jeg bygget i 1986, er etter hvert blitt mye verdt, og likningsverdien er stadig skrevet opp. Det gir meg selvsagt ikke større inntekt, men formuen øker, og dermed skatten.
Formuesskatten må betales selv om man ikke har tjent en krone
Og dette er kjernen i min kritikk: Formuesskatten må betales selv om man ikke har tjent en krone. Og virkningene av formuesskatten er skadelige. Denne skatten bidrar til konkurser. Den reduserer antall arbeidsplasser.
At jeg må betale litt fordi huset mitt er blitt mer verdt, kan jeg altså leve med. Men det er et problem for en del pensjonister. Så kan de jo selvsagt bare selge det store huset som etter hvert er blitt verdifullt og flytte til en mindre leilighet – jo det kan de jo, men det er nå rart med det: har du bodd et helt liv i huset ditt, så er det ikke like greit å bare flytte….
Men hvorfor er Formuesskatten skadelig for bedrifter?
Utgangspunktet er det samme: den må betales selv om bedriften ikke tjener penger, og selv om eieren ikke tar ut lønn.
Men har eieren noen formue da, da? Ja, fordi alle maskinene og alt utstyret, alle innsatsvarene og emballasjen på lageret, alle driftsmidlene, det som skal til for at bedriften får produsert noe – alt sammen er verdier og dermed formue. Og det beskattes.
Og hvor skal så eierne ta pengene fra til å betale formuesskatten hvis bedriften ikke tjener nok penger til at eierne kan ta ut lønn?
Da har de to muligheter: låne penger for å betale skatten, eller ta ut utbytte dersom det i det hele tatt er mulig. Det er selvsagt ikke bra: en bedrift som ikke går så godt, bør ikke tappes for kapital. For det øker bedriftens kostnader. Og øker faren for konkurs. Bedriften trenger pengene for å få redusert gjelden sin og som en buffer i dårlige år.
Et spesielt tilfelle er et forholdsvis nytt aksjeselskap, og der ”markedet” har store forventninger til fremtidig inntjening. Det fører til at aksjene fyker i været, og dermed formuen. Hovedeierne som startet og driver bedriften, blir plutselig ”rike” og må enten selge seg ut, eller låne penger for å betale.
Verre er det at de har en tredje mulighet: de kan flytte til Sverige eller Danmark eller… så slipper de formuesskatt, og Norge slipper hele problemet med denne nye bedriften og dens etter hvert mange arbeidsplasser…..
- Formuesskatten:
- gir vanlige mennesker problemer fordi huset deres er blitt mye verdt
- oppmuntrer kapitalister til å kjøpe eiendom i stedet for å sette pengene i en bedrift
- øker bedrifters likviditetsproblemer
- rammer nye bedrifter med stort potensial
- rammer bedriftseiere som ikke tjener penger
Vil du lese mer om virkningene? Se Econs rapport 54/02
Norske biler er gamle. Bare ett land i Vest-Europa har eldre biler enn oss. Gjennomsnittsalderen i Norge er 10,3 år, mens den i EU er 8,6 år. Alderen ved vraking er gjennomsnittlig nesten 19 år i Norge. Hver fjerde bil er over 16 år gammel.
Alle vet at nyere biler er sikrere enn gamle. Både den passive og aktive sikkerheten i nye biler redder liv. Denne vissheten har vi hatt lenge. Forsikringsselskapet Folksam har forsket på faktiske ulykker i mange år, og har dokumentert at langt færre mennesker blir alvorlig skadd eller drept i nyere biler enn i eldre.
Kristelig Folkeparti hadde for noen år siden ”Ja til livet” som sitt valgslagord. Jeg gjorde den gang Bondevik og Høybråten oppmerksom på at det vel burde bety at man gjorde noe med de avgifter som hindret barnefamilier i å kjøpe nyere og sikrere biler. Men det var nok ikke det slagordet dreiet seg om. Stoltenberg og Halvorsen har heller ikke prioritert liv foran inntektene.
Nå har Høyre satt et ambisiøst og konkret mål for å endre veienes innvirkning på ulykkesdødsfallene. Det er flott. Men det er også på tide at det gjøres noe med den avgiften som gjør det for dyrt for så mange å kjøpe en ny og sikker bil, den avgiften som kanskje mest av alt innvirker på dødstallene.
Kollisjonssikkerhet - Kilde: Folksam
I 20 år gamle biler er dødsrisikoen ti ganger høyere enn i nye biler, i 10 år gamle biler fem ganger så høy. Samferdsel/TØI skriver at ”i 2004 utgjorde modeller lansert fra og med 2000 28 % av bilparken i Norge, mens bare 9 % av de drepte bilførere og bilpassasjerer satt i slike biler.”
Når skal vi ta konsekvensen av tallene? Dersom vi klarer å redusere utskiftingstakten av norske biler med en tredjedel, dvs. at vrakingsalderen reduseres fra 18-19 til 12-13 år, vil vi realistisk regnet spare 250 -300 liv de første 15 årene, og deretter 50 – 70 liv hvert år i forhold til i dag.
Engangsavgiften (nybilavgiften) innbringer vel 19 mrd. kroner. Den medfører at for eksempel en VW Touran 7-seter (Excl R-edition 1,4 TSI) koster 378 250 mens den burde ha kostet 235 570. Avgiften er altså på hele kroner 141 380, over 37 % av bilprisen.
Er det rart en barnefamilie har problemer med å kjøpe den sikre nye bilen de burde hatt?
Hvor mange milliarder er 50 liv i året verdt?
Hvor lenge tør partiene å la være å gjøre noe med nybilavgiften?
Vi er så vant til særavgifter at vi nesten ikke reagerer. Noen avgifter blir vi veldig forskrekket over når de plutselig rammer oss. Noen avgifter som vi betaler hele tiden vet vi knapt om, eller tenker vi ikke over. Først når en avgift heves kraftig, eller en ny avgift innføres, reagerer vi.
For ikke lenge siden bestemte regjeringen at et utvalg skulle gå igjennom avgiftene og vurdere dem. Men utvalget fikk ikke lov til å foreslå noe som ville redusere statens inntekter. Dermed ble ikke endringsforslagene så veldig spenstige. Og de ser heller ikke ut til å bli gjennomført.
Jeg lurer på hvorfor det ikke er mulig, på tvers av partigrensene, å bli enige om noen prinsipper som man kunne måle avgifter opp mot. Dermed ville du og jeg og bedriftene vite hva slags avgifter som etter hvert ville bli borte, og hva slags nye avgifter vi kunne vente oss i fremtiden. Og kanskje kunne vi få vekk noen av de mest skadelige avgiftene over tid.
Jeg synes følgende kunne være en rettesnor:
- Alle særavgifter skal ha en klar begrunnelse ut over hensynet til å bringe penger i statskassen.
- Begrunnelsen for avgiften må være basert på kunnskap om virkninger
- Uheldige virkninger bør medføre at avgiften fjernes/ikke innføres
- Avgiftsgrunnlaget bør være bredest mulig og satsen lavest mulig
- Avgiftene bør bli mer lik det som gjelder i EU
- Avgifter og gebyrer som er betaling for en tjeneste, skal prises ut fra hva tjenesten koster
Merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, arveavgift og toll regnes egentlig som skatt. Utenom disse betaler vi rundt 90 milliarder kroner i særavgifter hvert år. I tillegg kommer mange gebyrer. Vi kan selvsagt ikke klare oss uten alle disse inntektene – men noen av disse avgiftene har skadelige virkninger, og de burde vi enten fjerne eller legge om. Et par eksempler: Engangsavgiften på bil dreper – fordi den hindrer at vi kjører sikrere biler. Ølavgiften medfører stor grad av smugling, og bidrar sammen med noen andre avgifter sterkt til grensehandelen. Sjokoladeavgiften og avgiften på alkoholfrie drikkevarer er konkurransevridende. Og arveavgiften, som altså regnes som skatt, medfører at folk ikke har råd til å overta barndomshjemmet sitt.
Likevel virker det ikke som om folk egentlig bryr seg – er avgiftene bare blitt en akseptabel vane?
Jeg kommer senere til å skrive litt mer om enkelte av avgiftene og hva jeg synes om dem.
I mellomtiden mottar jeg veldig gjerne tips og historier om avgiftene våre og hvordan de virker.
Det finnes alltid gode mål, og vi blir stadig minnet om problemer som bør løses. Tiltakene som foreslås for å nå målene eller løse problemene skaper imidlertid andre problemer som enten ikke er gjennomtenkt, eller verre: som man synes er uproblematiske.
Fra de siste ukers medieoppslag og blogger kan nevnes så ulike ting som kontroll av nedlasting av musikk, trafikkovervåkning, forbruksvekst(klimapolitikk), eiendomsrett og mindreåriges reiser.
Skapere av musikk har krav på betaling for sitt arbeid. Tiltaket: overvåkning av alles datatrafikk, er inngrep i personvernet. Det er også filming av alle bilførere for å redde liv i trafikken. Hermstad I FIVH mener klimapolitikken er så viktig at min og din kjøpekraft bør ned. Altså mener han at staten bør inndra mer av pengene våre, og at flere arbeidsplasser bør gå tapt. Miljøverndepartementet vil utvide fellesskapets rettigheter til friluftsliv, og foreslår sterk inngripen i eiendomsretten, i tillegg til de begrensninger som er vedtatt fra før. Huitfeldt vurderer reiserestriksjoner for mindreårige fordi noen reiser til syden på fyllefester.
Disse og liknende saker berører det vesentlige spørsmålet om hvilken frihet individet skal ha.
I hvilken utstrekning skal andre mennesker – ja for staten styres av mennesker – få sette grenser for mitt liv og gripe inn i min frihet?
Dersom du spør, vil antagelig nesten alle si at de er for en politikk som gir frihet til å eie, til å skape, til å reise, til ensomhet, til fellesskap med dem man er glad i, frihet til å bestemme over egen inntekt og frihet fra overvåkning.
Eksemplene ovenfor illustrerer hvor vanskelig det er å ta vare på frihetsidealet og det enkelte menneskes rettigheter. Når vi venner oss til at staten styrer alt så bra, så aksepterer vi det ene inngrepet etter det andre i enkeltmenneskets frihet uten å tenke på det som et problem. Legg også merke til at mange av inngrepene vi aksepterer tilsynelatende ikke gjelder oss selv. Når sterk innskrenkning i eiendomsretten foreslås, er det for eksempel ikke noe problem for meg, for jeg eier ikke en slik eiendom. Ofte ser vi heller ikke konsekvensene av det som foreslås: at redusert forbruk må bety høyere skatter eller avgifter, og at jeg kanskje må miste jobben.
Sunniva Flakstad Ihle skrev i 2006 at ”et borgerlig parti jobber for en politikk som beskytter de ukrenkelige borgerrettighetene fra å bli innskrenket eller brutt. Et borgerlig parti søker etter å finne den beste balansen mellom borgeren og fellesskapet og mellom frihet og ansvar i politiske løsninger.”
Det er ikke økt demokrati å la noen mennesker få styre alle andres liv. SV mener at det er det. Mener Arbeiderpartiet det samme?
“Beskatningens kunst består i å plukke gåsen slik at man får flest mulig fjær med minst mulig hvesing.”
– Jean Baptiste Colbert, 1619-83, Ludvig 14.s finansminister.
Dersom du legger på bare litt mer i trillebåra hver dag, så greier du å løfte det utrolige. Men på ett eller annet tidspunkt klarer du bare ikke å trille den mer. Og tar du da av en del, oppdager du at du kan trille så utrolig mye fortere.
Har du ingenting i trillebåra, får du ikke flyttet noe. Er den overfylt, får du heller ikke flyttet noe. Det gjelder å finne den optimale vekten. I økonomisk teori er dette faktumet velkjent og brukt om skatter: Den Nord-Afrikanske historikeren Ibn Khaldūn skrev om det i Muqaddimah allerede i 1377, og John Meynard Keynes skrev også om hvordan mer skatt over et visst nivå ville redusere statens inntekter. Senere tegnet Arthur Laffer sin kjente kurve på en serviett for å forklare det hele for noen politikere…
Man kan med rette diskutere hvor mye myndighet og ansvar vi bør overlate til staten – og det er også et spørsmål om skatt. ” Dette er en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn om 40 milliarder mindre i skatt er realistisk eller ikke.” skriver Dag Ekelberg i Minerva (sept. 2008) Her skal jeg la det temaet ligge.
Det jeg lurer på, er om våre rødgrønne politikere mener at skatter ikke har annen virkning enn det å gi staten inntekter. Og om velferdsnivået er proporsjonalt med skatteinngangen?
For hør bare her: Til Aps landsmøte sa Hill Marta Solberg: ”Vi har prioritert velferd foran store skattelettelser….. En Frp-Høyre-regjering, med Siv Jensen som statsminister, vil prioritere store skattelettelser og dermed svekke grunnlaget for bedre velferd.”
Helga Pedersen sa: ”Sosiale forskjeller, fattigdom og utestengelser må møtes med mer rettferdig fordeling. Derfor skal vi prioritere arbeid og velferd fremfor skattelettelser til de rikeste.”
Og Jens Stoltenberg (som er økonom!) sa: ”Et eventuelt borgelig flertall vil føre til mindre penger til fellesskapet til fordel for skattelettelser til de som har mest fra før. – Når de borgelige inngår budsjettavtaler vet vi hva vi får. Da får vi usosiale skattelettelser og mindre penger til felesskapsløsningene.”
Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon av dette enn at Arbeiderpartiet mener at skatter ikke har andre virkningerenn det å skaffe staten inntekter. Og at velferdens størrelse og kvalitet er proporsjonal med disse inntektene.
Her kan det være nyttig å minne om at velferd ikke skaper inntekter. Private fortjenester er forutsetningen for offentlige skatteinntekter. Bedrifter må tjene penger for at staten skal kunne pålegge skatter. Økonomisk vekst er en nødvendig forutsetning for velferd.
Hvis jeg skaper inntekter, vil jeg gjerne beholde mest mulig av dem. Joda, jeg synes faktisk det er helt greit å betale skatt til et velfungerende fellesskap som gir meg helsetjenester, skoler veier, trygd og pensjon. Men for det første tror jeg ikke at alle skattepengene brukes veldig godt – les om det i Knut Johannesens glimrende blogg.
For det andre går det en grense. Overskrides den, vil jeg prøve å finne på lure ting. Jeg starter bedrift i utlandet i stedet for i Norge. Eller jeg flytter hovedkontoret ut. Jeg plasserer formuen min i verdier som ikke skattlegges noe særlig. Jeg tar opp mye lån, slik at formuen blir redusert og rentene kan trekkes fra.
Og hva gjør jeg som privat lønnsmottager? Jo, jeg jobber svart, og betaler svart for tjenester. Og jeg handler i Sverige. Riktignok drar jeg for å kjøpe kjøtt som ikke er dyrere her på grunn av avgifter, men jeg kjøper også øl, vin, sprit, røyk og sjokolade. Alt sammen har høyere avgifter i Norge enn i Sverige. Og så hjelper det jo også at valutakursen er til min fordel.
Alkohol- og tobakksavgiftene er jo der nettopp fordi myndighetene mener at de virker. De reduserer forbruket. Sjokoladeavgiften virker også: den inviterer til å produsere sjokoladekjeks som akkurat ikke blir rammet av avgiften. Dermed får man lavere inntekter og skadelig konkurransevridning.
Hvorfor sier Arbeiderpartiets politikere at skattelettelser vil redusere velferden? Vet de ikke bedre, eller lyver de?
Tror de kanskje det blir sant dersom de sier det mange nok ganger?
Skattereduksjoner reduserer ikke statens inntekter like mye som reduksjonen.
Her er det selvsagt mange variabler, bl.a. skattenivå, tilgang på arbeidskraft, potenisalet for økt produksjon, skattenivåene i naboland og hos handelspartnere.
Men SSB fastslo nylig, uten å ta med langtidsvirkningen, at 56 øre av hver redusert skattekrone kommer tilbake igjen til staten. Og det finnes flere eksempler på at statens inntekter har økt ved en skattereduksjon. Det var tilfelle ved Kennedys skattereduksjoner i 60-årene, les om det i en usignert artikkel hos CIO Computerworld
Kan Arbeiderpartiets politikere snart slutte å fortelle oss at skattelette vil gi dårligere velferd?
Vi er faktisk ikke dummere enn at vi skjønner at trillebåra går fortere og at vi dermed får gjort jobben raskere når den ikke er overfylt, men bare passe full.
I Norge er trillebåra overfylt!
